om fysisk og musikalsk frihet
(Dette er notater fra et foredrag -leseren mister derfor de praktiske eksemplene)
Å spille "con forza" betyr å spille med kraft, liv og energi. Å finne frem til denne fysiske og mentale kraften man behøver når man spiller, avhenger av ens fysiske så vel som følelsesmessige muligheter og begrensninger. Med enkle midler kan man hjelpe enhver elev til å bli bevisst sine "håndbrekk" slik at musikken og energien kan flyte friere.
Hva er basismusikalitet? Et piano er ikke like naturlig som vår medfødte sangstemme. Ved å lytte til sangstemmen, kan man finne mange musikalske sannheter. Videre kan man da kanskje si at det vi oppdager i musikken, er det samme som vi kan finne ved å observere oss selv som levende mennesker.
Det finnes mange sannheter, hemmeligheten er å fortelle den rette sannhet til rett tid.
Om å "være flink"
Å ivareta fysisk frihet gjennom arbeidet med pianoet. Vi blir født med denne tilgangen til vår egen energi, men blir gradvis fjerner oss fra det naturlige og harmoniske. Man kan se på et barn på 3 år som plukker opp noe fra bakken eller er i fri lek. Faktorer som påvirker denne bevegelsesfriheten og som gradvis reduserer den er først å fremst det åket som legges på oss fra idet man begynner på skolen; "Å være flink". I det man begynner å ville gjøre en bevegelse, så låser man den. Den frie bevegelse kan skje når man er uoppmerksom men fokusert. Idet man konsentrerer seg om "å få det til" låser man gjerne bevegelsen og den blir kunstig. Målet er: frihet til å kunne velge. Svært ofte er både fysiske og musikalsk valg bundet opp mot hva vi mestrer eller ikke. Å bli bevisst på sin egen frihet er å få tilgang til muligheter.
Avspent- ikke avslappet, aktiv men ikke stresset.
Vi har alle en midtakse som er tydelig når vi står oppreist. Når denne er i balanse hviler vi avspent- ikke avslappet. Er vi sammensunket og låst går vi glipp av muligheten til å hvile i skjelettet. Tyngdekraften vil trekke oss ned mot gulvet, men finner vi midtaksen, og hviler på dette tyngdepunktet, slipper vi å bruke unødig muskelkraft for å holde oss oppe. Vi kan observere den frie pusten som kommer lettere, og som gir et større nærvær og en økt oppmerksomhet. Når vi sitter, går midtaksen gjennom pianokrakken. For å la kroppen finne den naturlige, frie hvilen i sittestillingen, er ikke det å "kollapse" som er hvile, men å være oppreist. Dette må ikke misforståes med "å sitte rett i ryggen" som er en stilling. Vi er ikke ute etter en stilling, men mulighet for fri bevegelse i alle retninger. Bedre bevegelsesfrihet gir mindre belastningsskader. Bevegelsesfrihet vil ikke si at man nødvendigvis beveger seg mer, men at man har mulighet til å bevege seg. Altså; langt utpå krakken og med beina i gulvet. Langt innpå med dinglende bein, er ustabilt. For de aller minste er det fint å ha en krakk nede ved beina. (Vise vanlige "barnestillinger"-føttene i kors, under krakken-hva fører dette til etc).
Armene
Et viktig stikkord for en pianist er "koordinasjon". Koordinasjon vil si at f. eks to bevegelser kan jobbe sammen på en harmonisk måte om en oppgave. En viktig forutsetning for at to bevegelser skal komme sammen i et harmonisk samspill, er at hver og en arm er uavhengig. Våre to armer er ikke alltid uavhengige. Vi kan kjenne på denne uavhengigheten ved å gjøre denne øvelsen: begynn med å klappe deg selv på magen med en hånd- som om du er god og mett. Deretter slår du deg lett på hodet med flat hånd. Nå skal du bytte hender, men du skal fortsatt slå deg selv på hodet og klappe deg på magen. Her kan vi få direkte erfaring med følelsen av at armene blir bundet til hverandre og mindre fri. Når vi spiller piano, så skjer det samme. Begge armene gjør hver sine bevegelser. En måte man kan opparbeide uavhengighet på er å
Bevegelse er ikke nødvendig for at armen skal være fri. Bevegelse er et resultat av frihet. I musikkstykkene viser denne problematikken seg tidlig.
Hånden
Akkurat som vi så at kroppen kan holdes oppe av skjelettet, så kan også hånden finne sin stabilitet ved å hvile på skjelettets arkitektoniske fundament. Dersom man legger hånden på en bordflate ser man hvordan hånden folder seg ut naturlig. Ser man hånden fra siden, se man samme form; lett buet, og med høyeste punkt ved pekefingers knokkel. Når man legger tyngde på hånden, hvilket man gjør når man spiller piano, så er man avhengig av at man ikke kollapser slik en utrenet hånd gjerne gjør. Den andre motsetningen er å stivne i alle ledd. Hvordan finner man balansen? Vi har altså seks ledd på den korte strekningen fingertupp - skulder. (Fem om man teller fra tommelen). Ytterste ledd må være fast- på samme måte som knærne våre er faste når vi står. Vi strammer dem ikke, men vi er ikke helt avslappet i dem heller. Men som jeg sier: Det finnes mange sannheter, kunsten er å fortelle den rette sannhet til rett tid. Jeg sier til de yngste elevene; Det ytterste leddet skal aldri være bløtt - og bruker begrepet "spaghettifingre". Den vanligste leddet å stramme når vi spiller er håndleddet. Strammer vi håndleddene setter vi "håndbrekket" på - energien kan ikke flyte, man kan ikke overføre kraft ut i fingertuppene- som er en nødvendighet. Når vi spiller tilstreber vi jevnhet. Alle har hørt utrykket "tonene trillet ut som perler på en snor". Dette er kun mulig gjennom å bygge opp håndens stabilitet. Pekefinger er den naturlig sterke. 3. og 4. finger henger sammen og lillefinger ligger bokstavelig talt på håndens skrå bredder. Lillefinger må trenes opp til å spille "oppreist" slik som de andre. Kun ved å øve sakte og bevissthet omkring dette kan fingrene gradvis finne sin uavhengighet og hånden sin stabilitet. I pianospillingen finnes en annen kraft som bli tilgjengelig dersom man tillater avspenning å skje. Å trykke ned en tangent er lett nok - å slippe den igjen er hele hemmeligheten. Løfter man - bruker man mer kraft en nødvendig. Spenner man av idet fingeren har spilt - kommer den opp ved hjelp av tangentens "heis". Loddet i den andre enden av tangenten som løftes ved at fingeren presser ned tangenten, vil ned igjen, og derav tangenten som kommer opp til overflaten igjen.
Ved legatospill er det akkurat dette som skjer, og resultatet er en friere og varmere klang. Legatospill er nøkkelen til å få klaveret til å "synge". Toner som er bundet sammen, men ikke presset. Ved staccato er det økonomi som er nøkkelordet. Anslaget går fra tangenten og opp - ikke fra luften og ned. Dermed får man utnyttet den energien som skapes ved hoppet til å komme til neste tangent.
Tommelen-nøkkelfingeren
Tommelen avviker fra de andre fingrenes spillemønster. Tommelens bevegelse er nemlig sidelengs og fungerer ofte som den som transporterer hånden fra en posisjon til en annen. Vi øver opp hurtighet og presishet i tommelens bevegelser slik som hos de andre fingrene. Tummelen gir oss ofte et for tungt anslag - og mye av kultiveringen av hånden består i å lære å kontrollere tommelens nedslag.
Fingersetningens betydning
Fingersetning er et ord jeg dessverre sier altfor ofte på timene. Mye av tiden går med til å rydde opp i det at eleven har brukt en dårlig fingersetning i stedet for å bruke den som jeg har gitt, eller står i noten. Hvorfor være nøye med fingersetning? Vi har mange former for hukommelse. Hånden har sin motoriske hukommelse - som vi forer med informasjon. Vi vil gjerne at hånden skal huske det den skal gjøre raskt. Dersom man bruker forskjellig fingersetning, husker ikke hånden det den skal gjøre. Vi må være konsekvent på å fore den med den samme informasjonen, da vil hånden kunne huske passasjen mye raskere. En annen fordel med å bruke god fingersetning er at vi vil at hånden skal være fri i sin dans over tangentene. Dårlig fingersetning låser gjerne hånden - og klangen blir "stygg".
Det er mange aspekter man kan snakke om når man snakker kropp og pianospill. Det siste punktet gjelder fremdeles kroppen, men danner også linken til andre del av dette foredraget som skal handle om en av kildene til hva basismusikalitet dreier seg om, nemlig pusten. Selv om kroppen puster av seg selv, er det ikke gitt at vi puster fritt og naturlig. Dersom vi tar vare på måten vi sitter på ved klaveret, er det en god begynnelse. Hvorfor er det så viktig å puste? Med pust vil vi vekke og live opp det flytende i hele kroppen som ustanselig nærer og gjenskaper sin struktur. Hver celle i kroppen er avhengig av vår frie pust for at den skal fornye seg. Våre daglige begrensninger vil nok en gang vike plassen når vi kan bevege oss inne i bølgene skapt av pusten. Pusten får i tillegg muskulaturen til å spenne av. Når vi spiller en tone, og holder pusten, er det nesten umulig å få muskulaturen rundt til å slappe av. Spiller vi derimot en tone på utpust, kan vi oppleve hvordan hele spilleapparatet blir avspent men også aktivt. Vi spenner buen - og ved utpust kommer selve bevegelsen.
Pust og musikk
Pusten har to hovedartikulasjoner. Inn (spenning) og ut (avspenning). Dette er skjer uten vår innvirkning, pusten går inn og ut enten vi er bevisst på det, eller ikke. Slik er det også med musikk. I musikk kan vi finne igjen denne toveis retningen i små delene, så vel som i de store. Dette er basismusikalitet. Måten jeg jobber med dette hos elevene, er å få dem til å oppdage når det er "innpust" og når det er "utpust" i musikken. I starten konkretiserer jeg dette ved at jeg ber dem spille sterkere når melodien går oppover, og svakere når melodien går nedover.
Jeg liker ikke å snakke så mye om å spille sterkt eller svakt fordi det kan lett bli en "død" kunnskap, en kommando: "spill sterkt fordi det står i noten", uten at eleven forstår helt hvorfor. For å oppleve sterkt/svakt som et utrykk for ekspressivitet, så må eleven først kjenne de ekspressive bølgene som er i musikken de spiller- oppleve sterkt/svakt innenfra.
Hvorfor? Dersom vi synger en melodi, så er det akkurat det vi gjør. Vi lar de høye tonene klinge sterkere enn de lavere. Siden sangstemmen er vårt medfødte naturlige instrument, så kan vi lære mye av hvordan vi skal spille en frase ved å synge den først.
Det var dette med sannheter, da: som regel (og der finnes absolutt ingen regel uten unntak, og spesielt i dette tilfellet), så skal melodien spilles sterkere når den går oppover, og svakere når den går nedover. Dette er en god huskeregel når dere øver hjemme med barnet. Vi begynner å jobbe med dette svært tidlig.
Puls og rytme
Vi har også puls i kroppen. Pulsen går jevnt og tungt akkurat som i musikken. I den forbindelse snakker jeg om at eneren er tung. Eneren er det første slaget i takten. Ikke alltid er musikken slik at vi skal markere eneren, men det er en god og konkret regel dersom man skal bygge opp basismusikalitet. I denne menuetten er eneren slik at den i de fleste taktene skal markeres uten at musikken blir stiv av den grunn. I et annet musikkstykke blir det feil å markere eneren.
Tilbake til pusten, så sammenligner jeg ofte tanken om spenning/avspenning opp mot bølgene på havet. Dette er en vakker, veldig konkret metafor som barn har et forhold til. Se for dere hvordan bølgene slår mot en strand med veldig kraft. Denne kraften er vår kraft som menneske. Vi må som utøvere gå aktivt inn å påvirke denne spenningen som kulminerer der bølgen endrer retning. Gjør vi det, så kan vi deretter lene oss tilbake og la bølgen sive ut igjen slik den selv ønsker. Da er vi mindre aktive - men ikke passive. Vi er aktive men likevel svært oppmerksomme på hva som skjer. Jeg forsøker å få elevene til å være oppmerksomme på disse kreftene som allerede er tilstede i musikken. Se tilslutt på et musikkstykket Lengsel, av Agnestig Vol III. Dette er det stykket jeg gjerne introduserer pust/bølgetenkning i helt konkret. Hvordan bølgene er artikulert i dette stykket. De små artikulasjonene så vel som den store er artikulert i en bølge: først mot kulminasjon - deretter fra den og til hvile. Kulminasjonen er ikke utrykt i form av "en sterk tone", men som en konsekvens av bølgen som er følt innenfra. Dette er musikalitet i praksis.
Man bruker gjerne ordet musikalitet når man mener evne, interesse og kapasitet. Jeg hører det ofte dersom jeg får en telefon fra en mor som vil at barnet sitt skal få begynne hos meg: "Barnet mitt er så musikalsk - hun klunker på pianoet hver gang hun går forbi det". Jeg er overbevist om at alle mennesker har en musikalitet. Det er bare å finne nøkkelen- det å få den artikulert ut til omverdenen. En kultivering må til - samtidig som det naturlige skal ivaretaes og bevisstgjøres. Musikalitet kan altså læres. Men musikalitet er ikke bare noe man kan lære med intellektet, det dreier seg også om følelsesmessig og fysisk tilstedeværelse.
Bergen, 11.november, 2008
Annabel Guaita