Kulturdebatt i BT (februar 2011)

Det er med glede jeg ser at mitt prosjekt har satt i gang en debatt omkring fremføring av klassisk musikk. I Jørgen Larssons kommentar som stod på trykk i BT 13.2. (etter konserten i Johanneskirken fredagen før, der jeg spilte Fartein Valens klaververker og hans Trio opus 5 i Bergen Kammermusikkforenings regi), kaller han min tolkning et paradigmeskifte fordi jeg har arbeidet fram en "sensualitet og fleksibilitet i musikken".  

Den 17.2. stod et innlegg av pianisten Øyvind Aase der han hevder at Larsson ugyldiggjør andre tidligere innspillinger, og at å være historisk informert er å søke etter ”en sann fremførelsesmåte av musikken”.  Slik Øyvind Aase dreier diskusjonen, lurer jeg på om han bruker Larsson – og for så vidt også meg - som talerør for egne synspunkter. Jeg tviler på at særlig mange av dagens utøvere av klassisk musikk mener at målet er å spille musikken autentisk. Aase slår inn åpne dører og hans poenger er ikke spesielt originale.

Han nevner pianistens Sigurd Slåttebrekks prosjekt, som har vært å se nærmere på Griegs spillestil. Alle som hører Grieg spille egne klaververker, vil høre at tempofleksibiliteten på Griegs tid var enorm i forhold til nå. At Larsson skriver ”Å høre Grieg spille, kan lett få tidligere innspillinger til å høres ikke bare tørre og pedantiske ut, men rett og slett feilinformerte”, får meg til å tenke at poenget hans nok er å vise at tradisjonen og spillestilen på Griegs tid var ganske ekstrem. Det er neppe verken Slåttebrekks eller min intensjon å komme frem til noen ”sann” eller ”korrekt” tolkning. Det vil ikke si at det ikke er interessant å se nærmere på en tradisjon eller en gammel spillestil, som kan vitalisere og gi et fornyet blikk på musikken.

Problemet med Valens partiturer
Det er en tendens at Valens musikk blir offer for en rigid, stringent klang og mangel på rytmisk og klanglig fleksibilitet. Partiturene gir et intellektuelt førsteinntrykk og fordrer mye teknisk- og logistisk forarbeide. Verkenes utilgjengelighet, i tillegg til et komplekst tonespråk, gjør prosessen fram til en meningsfull og naturlig fremførelse mye lengre enn med f.eks et klaververk av Chopin eller Schumann, der man finner at musikken ”ligger i fingrene” med en gang. Siden Valen ikke spilte verkene sine selv og partiturene hans er meget sparsommelig med fremføringsanvisninger,  vet vi faktisk ikke hvordan Valen tenkte omkring fremføring av dem. Men Valen var heller ikke så opptatt av tolkning.

Robert Rieflings innspilling av Valens klaververker stod lenge som en uimotsagt bibel. Riefling var en mester i flerstemmig spill, og kombinerer både klarhet og teknikk. Likevel tolker han partiturene til Valen veldig bokstavelig. Tempiene i de hurtige satsene er svært hurtige, og for en lytter kan det være vanskelig å følge med. I Morgenbladet 1. desember 2009 anmeldte Magnus Anderson pianisten Håkon Austbøs CD Imperatives:

 Under Austbøs hender klinger Valen´s op 22 som et romantisk verk. Han trekker opp lange linjer og fraser, og den kompliserte rytmikken er oppmyknet slik at musikkens tidsdimensjon handler om fortetninger og åpninger i tid. Altfor ofte høres Valen ut som en modernist. Han spilles som om musikken var rytmeøvelser, og den nedskrevne dynamikken var et problem å løse heller enn som en mulighet til å uttrykke musikken som et organisk hele.

Å komme nærmere på denne problematikken har vært min motivasjon i doktorgradsprosjektet, og jeg har spurt: Inneholder partiturene til Fartein Valens klavermusikk alt vi trenger å vite for å fremføre hans musikk?  For en meg er spørsmålet om Valen er modernist eller romantiker helt uvesentlig. Musikken hans er hinsides begrepene. Jeg er opptatt av å finne ut hva Valen hadde på hjertet, og hva som var essensen i musikken.

Den annen skjønnhet
Valen var først og fremst lyriker. Det er det foredlete og idealiserte utrykket som trollbinder.

Hvis en mener at den atonale musikken er mindre følsom, tar en fullstendig feil. Når en gripes av den atonale musikken opplever man det som Michelangelo kalte for l ´altra beltá, den annen skjønnhet. Vi bruker bare teknikken for å få den annen skjønnhet frem.  Den atonale musikken er likeså følt som noen annen musikk, kanskje enda mer, men riktignok på en annen måte.  (Fartein Valen )

Det Valen hadde til felles med Schönberg og Webern, var at de ville utrykke essensen i musikken og skrelle vekk all overflødighet for å stå igjen med utrykket. Ikke en teknisk konstruksjon av toner men ekspressivitet. Som Valen sa: Vi bruker bare teknikken for å få den annen skjønnhet frem. Det er vår jobb som utøvere å ta ham på alvor ved å spørre; hva hadde han egentlig på hjertet? Det blir vår jobb å omforme et sterilt notebilde til klang, til farger og til skjønnhet. For meg som pianist har det vært viktig å definere hva skjønnheten i Valens musikk handler om. Og da kommer jeg stadig tilbake til klangen i klaveret. Det å finne den klare, lyrisk syngende tonen, som forfører og kaller på oppmerksomhet, uten å presse seg på. Der ser jeg Valen som en arvtager etter Edvard Grieg. Griegs prosjekt var jo nettopp det lyriske, sangen i musikken.  Han skrev over hundre sanger, og i hans lyriske stykker for piano, er det det melodiske som er gjennomgående. Det samme gjelder Valen. Av pianister han hørte var det Arthur Schnabels bløte anslag han hadde sansen for: Schnabel havde det bløde, varme og fyldige anslag som jeg sværmer saa for. Han spillede bare Schubert som jo er hans specialitet, og aldrig har jeg hørt en klavertone mere sunget og en mere fuldendt frasering end i et par impromptus. (Fra Valens brev til søsteren Sigrid Valen, mai 1910)

Kunstnerisk utgangspunkt
Intensjonen med mitt prosjekt og grunnideen bak Det nasjonale Stipendiatprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid er å ha en tydelig refleksjon omkring prosessen i eget kunstprosjekt. Vi skal ha en fordypelse i teori og metode for å oppnå større faglig dybde, men likevel finne et eget kunstnerisk ståsted der vi bringer inn annen kunnskap. Vår oppgave er å gå i dybden, men også ivareta og bringe frem vår egen kunstneriske prosess. For meg har dette betydd å definere mine valg med Valens musikk. Min nærhet til denne musikken, mine kamper, mine spørsmål og fremføringsstrategier får komme i fokus. Dette gir en helt annen kunnskap enn den man tidligere har fått frem om Valens musikk. Hans musikk er lite spilt. Det er mitt ønske at flere utøvere tar fatt på partiturene hans. Jeg vil ikke komme med noen endelig sannhet, men har ønske om å skape noe nytt slik at musikken hans kan møtes med mer forståelse og interesse i framtiden.  Målet må være å gi nye og kunstnerisk meningsfulle tokninger av Valen, ikke å låse den fast i én "autentisk" tolkning. Det jeg liker er begrepet "the shock of the old" (det motsatte av modernismens "shock of the new") altså det "sjokket" som kan oppstå når man går bakenfor allerede innarbeidede tolkningsmåter. Å gå tilbake blir da det samme som å skape noe nytt.

Annabel Guaita