Et essay om Fartein Valens Nachtstück opus 22
 med utgangspunkt i min egen og fire andre
 pianisters fortolkninger

Nachtstück, åpningsstykket fra Four Piano Pieces opus 22 begynner med en dyp g som blir liggende som et orgelpunkt gjennom de hele åpningen. Derfra stiger denne særegne akkorden, som er så typisk for Fartein Valen, opp. Den kryper, halvtone for halvtone oppover mot det lyse registret og så klinger denne eiendommelige septimakkorden som vi kan finne igjen i mange av orkesterstykkene hans. Det blir en klang som favner både de mørke og de lyse krefter på en gang. I orkesterstykkene er det ofte fiolinenes

Det var Valens måte å skape musikalsk form som fascinerte meg fra første stund. Jeg beundrer hans evne til å få alt til å henge sammen i én eneste lang reise som forbinder begynnelse og slutt. Han evne til å bearbeide ut noen få motiviske idéer, til å bygge opp store spenn, til å binde sammen første og siste tone i en eneste stor bølge. Jeg nyter å følge denne tråden, der detaljene blir viktige brikker i en større helhet. Det var derfor ikke overraskende å lese at Valen beundret komponisten Anton Bruckner og at han ser på Mahler som sin totale motsetning:

Af Mahler har jeg nu faat høre to symfonier. Jeg var meget spændt, men med min bedste vilje kunde jeg ikke bli grebet. Der er ganske pene enkeltheder, men som helhed virker de ikke overbevisende; dertil er tankematerialet ikke betydeligt nok. Jeg kan ikke forstå at man sammenstiller ham med Bruckner. Bruckner er noe helt annet. Hvert av hans motiver er inspirert av Guds nåde. (brev til Otto Mohr. Berlin,1913).

Her viser Valen allerede som 25 år gammel student at musikalsk helhet er viktig for ham som komponist. Han viser at han ikke ønsker å skape pene enkeltheter, men en overbevisende helhet. Men hva menes egentlig med musikalsk helhet? For å kunne komme nærmere dette er det kanskje enklere å spørre hvorfor opplever valen ikke Mahlers helhet som overbevisende? F.eks. tredjesatsen i hans første symfoni (1893). Den begynner med en alvorlig sørgemarsj, går så over i Klezmer-danseaktig-salongaktig-musikk[1] En brå kontrast mellom to vidt forskjellige idéer; et alvorsfylt tema og et med en ironisk lystighet. Er det den langsomme dramatiske pulsen som Valen fascineres av hos Bruckner? Bruckner begynner svakt og bygger sakte opp til ett klimaks, ingen brå brudd men forblir i en stemning. Vi kan f. eks høre det i hans  4. symfoni, som han skrev i 1874[2]. Strykerne åpner med en svak tremolo som blir bakteppet for hornenes fallende intervaller, og ved dette er det som om han skaper en liknende forventningsfullhet som kan minne om Valens Nachtstück. Svært mange av Valens verker begynner slik, med en eiendommelig, murrende stemning, en høytidlighet, en forventning om noe stort som skal skje.

Nachtstück, står som det tyske motstykket til den franske Nocturne.  På fransk kommer ordet fra nocturnal, og stammer fra latin nocturnus. Som genre er den beskrevet i The New Grove Dictionary of Music som en ”instrumental komposisjon av tankefull, drømmende karakter, spesielt skrevet for klaver. Det er naturlig å nevne Frederic Chopin (1810-49) som med sine 22 Nocturnes utviklet dette karakterstykket til å bli en populær form. Chopin var på sin side inspirert av den irske komponistens Johns Field (1782-1837) som sies å skal ha vært opphavsmannen til disse karakterstykkene. Også Gabriel Faure (1845-1924) har gitt sitt bidrag med sine 13 Nocturnes. Disse har en ennå mer innadvendt atmosfære en den vi finner i Chopin. I Chopins Nocturnes ligger det i tradisjonen at man skal spille med stor rytmisk fleksibilitet og sett på som et viktig redskap for frasering og uttrykksfullhet og noe som lå i tradisjonens spillestil. Diminuendo var nesten synonymt med ritardando, og crescendo med accelerando og dette ble gjort av utøveren, selv om ikke det er notert fra Chopins hånd, for å skape en følelse av helhet i hver frase. Når Valen skrev sitt Nachtstück i 1934, er han i selskap med den tyske komponisten Paul Hindemith (1895-1963). Hans Nachtstück fra Suite 1922 har i likhet med Valens, få anvisninger om tempofleksibilitet.

Spørsmålet er om Valens Nachtstück ville tjene på en mer romantisk fremføringsstil, der man leser inn tempofleksibilitet mellom notene. Notenes kompleksitet tatt i betraktning kan man også bli fristet til å holde seg i modernismens ånd med en mer streng, notetro tilnærming. Jeg har også noen ganger lurt på om dette nattstykket fra Valen,  bevisst eller ubevisst kan føres tilbake til barndommens år på Madagaskar. Kan den være påvirket av godnattsangene som barnepikene hans sang for ham der? I så fall kunne man forsvart en klanglig mykhet, en neddempet stemme. Alt fins potensielt i musikken.

Det finnes ingen tradisjon rundt Valens musikk vi kan se til, slik man kan til f.eks Grieg eller Mozart. Det kan være frustrerende, men også befriende å ikke ha en slik tidsånd å forholde seg til. Også fordi partiturene er sparsommelig utstyrt med fremføringsanvisninger fra Valens hånd, blir det som å ha blanke ark og fargestifter til. Mitt ønske er å bringe frem et mer dynamisk syn på Valen ved å problematisere og sette ulike sider ved hans musikk i perspektiv. Derfor har jeg  sammenstillet min egen innspilling av dette verket med de fire andre innspillingene som finnes utgitt. Disse er gjort av Robert Riefling, Einar Henning Smebye, Håkon Austbø og Torleif Torgersen[3]. (fortsettelse følger....)